Var jeg klar for dette? Var du? Pang, så var vi i gang

Norge åpnet igjen på en lørdag kveld for noen uker siden. Kunne vi ikke i det minste tatt det den første dagen i en måned av hensyn til oss almanakk-fanatikere?

Nuvel. Hurra - det er jo så bra. “Så, hvor er dine neste konserter? Du skal vel spille live, nå som det er åpnet?” Jeg føler meg bakpå. Ikke på den coole, hiphop måten, der du er helt cool. Nei, bakpå som i “du henger etter og har mye å ta igjen, og vil aldri ta det igjen”-måten, men den følelsen er ikke sann - og jeg vet det. Jeg sier det likevel fordi jeg tror at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Men det er ikke sant, ikke sant?

Likevel, jeg blir skuffet over meg selv. Over at jeg ikke har klart å booke noen konserter enda. På disse tre ukene. Jeg kunne jo booket noe før, tenker du, tenker jeg, men nei. For vi hadde og har å gjøre med et uforutsigbart virus, og alle som holder på i bransjer som avhenger av et element av planlegging og koordinering av mange mennesker, tider og steder, vet at det hjelper med forutsigbarhet. Ellers får jo hele greia en veldig “mens vi venter på Godot”-vibe. Absurd. Hele stimuleringsordningen var jo et søtt modernistisk eksperiment: Planlegg noe du vet ikke kommer til å gjennomføres. Flere venner av meg var i situasjonen at: hvis smittevernet plutselig opphører, så må vi faktisk gjennomføre det her … vi har ikke øvd, for det er ikke lov. Andre øvde til ting de visste ikke skulle vises noe sted. Spinnvilt.

Jeg kan planlegge. Det er jeg god på. Jeg kan jo planlegge nå, men kan jeg det? Jeg tror det ikke før jeg ser det. Over tid. Jeg ser det i dag, kanskje i morgen, men hva med neste uke? Og neste måned? Viruset er et uforutsigbart virus, men akkurat det er vel ikke veldig uforutsigbart lenger, hva? Er det blitt forutsigbart nå? Jeg mener: viruset liker kulde. Kanskje vi må ha en tredje vaksinedose. Det kan mutere. Vi kan bli nødt til å stenge ned. Vi skal ikke se bort ifra det altså. Hurra, alt er mulig igjen. Så alt er visst mulig igjen. Er du ikke glad?

“Hva vil du at jeg skal føle, Camilla? Bent? Bjørn? Ja, jeg er også på fornavn med dere nå.” Dette spørsmålet stilte jeg litt opphisset i hodet. Jeg så for meg at jeg sto og hyttet med neven. Så kom den fornuftige, meta-Ingrid Lovise og strøk den affekterte Ingrid Lovise over kinnet og sa: at du vel egentlig hva svaret er. At svaret fra hver og én av dem er: Jeg vil at du skal ha det bra. Og klart er jeg lykkelig nå, der jeg én for én plukker opp delene av meg selv jeg ikke har sett på over ett og et halvt år. Alt virker så vanlig, og det er så vanskelig å forstå at jeg ikke har kommet lenger. Det virker så fjernt. Men det er nært. Jeg vil ikke huske på det, jeg vil videre, jeg vil ta livet mitt tilbake, ta drømmene tilbake, men det er faktisk viktig å anerkjenne dette som har stoppet meg fra å gjøre det jeg normalt sett ville gjort. For det var utenfor min kontroll. Det er så lett å glemme, fordi jeg vil glemme. Jeg vil bare sette i gang, og jeg skal sette i gang.

Så igjen: Var jeg klar for dette nå? Vel. Jo, jeg har faen meg vært klar for dette siden 12. mars 2020.