Dette første albumet mitt er som en god vin (vellagret)
Vi startet produksjonen høsten 2019, og albumet ble ferdigstilt på slutten av sommeren 2020. Nå et år senere, i august 2021, er det duket for servering. Jeg har gledet meg så lenge, er vanvittig glad og så stolt av å endelig kunne dele dette.
Ideen om “Half of her heart — and the other part” fikk jeg allerede tidlig i 2018. Konseptet er deler som utgjør et hele. Som at døgnet består av natt og dag. Kontrastene. Lys, mørke. Som at mørket gjør at vi kan se stjernene.
På grunn av et svært uforutsigbart virus ble det både litt opphold i innspillingsprosessen og i utgivelsen. Det var selvfølgelig litt frustrerende, men på en annen måte fint å få luft i prosessen. Jeg skal forsøke å holde litt tilbake på bakemetaforer og andre analogier fra kjøkkenet, men en kan vel si at plata fikk “heve litt”, og nå har fått “avkjøle seg litt på rist” - ha ha ha. (rister på hodet). Den har tålt det godt.
“Hvordan var det å jobbe med en legende?” spurte en journalist i Amta meg i forbindelse med at jeg ga ut singelen “Rid of Me”, som er albumets mørkeste sang. Legenden er Kyrre Fritzner.
Svaret er at det var helt fantastisk. Jeg får gåsehud når jeg tenker tilbake på det, og føler meg så heldig. Heldigvis er Kyrre en veldig ålreit kar, ekstremt dedikert og jordnær, så jeg klarte å slappe helt av fra dag nummer én. Kyrre kan mange instrumenter og er fantastisk musikalsk, så prosessen med å lage skjeletter på låtene gikk ganske kjapt. Å ha en, i mangel på norske ord: “smooth work-flow” gir optimisme til prosjektet. Du skjønner hva jeg snakker om. Vi prøver dette på denne, gjør slik med dette og du, her vil jeg ha noe hvisking: vi tar det to ganger og smeller en i hver høyttaler, på fagspråket: streng panorering. Kyrre og jeg var som regel enige, men ikke alltid - heldigvis, får en nesten si! Det var mange morsomme dager i studio. På “This Will Get an Oscar” og “Blue Jeans” var jeg tydelig på at jeg ville ha “sånn kjøre bil, drop top og det der”. Kyrre snudde seg halvt mot meg og sa: - Ærmen i kærmen. Jeg lo. “Ja, nettopp det, Kyrre: Ærmen i kærmen.”
Jeg reiste med tog eller buss fra Oslo, og pleide å velge en avgang som gikk tidligere enn nødvendig, så jeg kunne ta en kaffe på Kaffebrenneriet i Fredrikstad og lese avisen før jeg tok båten til Gamlebyen og møtte Kyrre i studio. Fredrikstad er så nydelig sommer som vinter, at jeg må innrømme at det var fristende å bare henge rundt i byen dagen lang, men den gang ei. Det skal også sies at jeg bodde en del på hotell der nede. Jeg ble et kjent syn på hotellfrokosten på Scandic.
Den 9.-11. mars var jeg i Fredrikstad og spilte inn, og etter planen skulle vi jobbe uken etter det og uken etter der. Det skjedde ikke. Det er nok å si “12. mars”. Kyrre skulle egentlig til Spania. Han har hus der. I noen mails skriver han “hilsen El Curro”. Haha, for en skøyer.
I slutten av mai, dagen etter jeg leverte min bacheloroppgave, var jeg tilbake i Fredrikstad og vi ferdigstilte albumet i løpet av sommeren. Marius, trommisen var med et par dager, og det var helt mega. “Ingrid Lovise ønsker seg et klassisk sound som tåler tidens tann. Det er det vi prøver å lage” “I skjønner,” sa Marius. Han er fra Molde, men ellers helt grei.
På høsten 2020 stengte samfunnet ned igjen, og sammen med plateselskapet kom jeg frem til at vi fikk se an med utgivelsen av albumet. Tålmodighet er en dyd. It really is, guys. Men det er verdt det.
Jeg falt.
Da jeg falt. Så falt jeg, sånn man gjør i blant. Denne gangen veldig kraftig og konkret. Det var den 7. mars 2021 at jeg falt. I ettertid kunne MR-bilder vise at jeg hadde brukket to ben i bekkenet. Da var det allerede fint igjen, så jeg hadde lidd meg gjennom måneder uten å vite hva det var, men det er ofte sånn det er. At det første er når det er over at du kan se hva det var. I det minste i overført betydning. Vanligvis løper jeg. Jeg har løpt mye i mange år. De som løper vet hva jeg snakker om. Hvordan det ville være hvis løpingen ble tatt fra dem i flere måneder. Det tvang meg til å møte ting på en annen måte. Interessant nok gjorde dette at jeg så på albumet på en ny måte også. Jeg fant fred med alt jeg synger om. Nå kunne jeg se alt hva det var og nå er, fra et sted med kjærlighet og forståelse. Dette var noe nytt. Dette var en måte å ta det inn og med seg videre. Tidligere i år følte jeg meg så ferdig med alt. Nå kjenner jeg meg fremdeles ferdig med det jeg skriver om, men jeg har det med meg på en annen måte. Dette gjør at det er veldig sterkt å synge sangene, enten fordi jeg husker så godt hvordan det var da jeg skrev dem eller at jeg fikk så rett - eller tok så feil.
Nå går det mot lansering og jeg gleder meg til å dele mitt første album med deg.
